Volda

Så ankom vi Volda, Liv sin hjemplass og fødested. Her bor fortsatt to av Liv sine tre søstre, Berit og Doris. Liv blir igjen Sunnmørsk når vi trør i land i Volda, og hennes vakre dialekt vender tilbake. Her er vi midt inne i nynorskens rike. Nu var ikke jeg spesielt glad i nynorsk i mine ungdomsdager, men etter hvert som jeg ble kjent med jentene og bygdene med språket, så har jeg likt språket bedre og bedre.


Uten å bli for patriotisk vil vi påstå at Volda er ei utrolig vakker bygd. Stedets beliggenhet, arkitektur og husbygging med koselige tun, fantastiske hager og naturen rundt gjør det til en nytelse for syn og lukt.


Volda kommune har om lag 8400 innbyggere, med studenter har de en befolking på ca. 10 000 stordelen av året. De fleste innbyggerne bor nær sentrum, men bygda er fremdeles å regne som en viktig landbrukskommune. Med kort vei til de kjente Sunnmørsalpene, fjorder og fjell, er Volda et attraktivt sted for de som ønsker å utforske den vestlandske naturen.


Vi bodde hos Berit og Lars som bor langt oppe i dalen under fjell, med en fantastisk utsikt over fjord, bygd og vann.

Vi trenger bare vandre en liten time oppå fjellet her så har vi en flott utsikt til Sunnmørsalpene. Her går utallige naturstier gjennom området. Vi nøyer oss med å studere disse fantastiske fjellformasjonene på avstand.
Sunnmørsalpene strekker seg fra Nordfjord i sør til Storfjorden i nord som i mangfold utgjør et Norge i miniatyr.


Majestetiske tinder og alpine fjellformasjoner skiller Sunnmørsalpene fra andre fjellområder. Fjellene stuper loddrett i fjordene fra 1500 – 1600 meters høyde, og fra toppen av Jakta, 1588 m.o.h. er det 1821 m fritt fall til selve fjellbotnen. Det gir en aning av det veldige tindespennet mellom toppene og fjordbotnen.

I over hundre år har den vesle bygda på Vestlandet samla ungdom til høyere utdanning. Selv må jeg kunne skryte på meg ett år med høyere videreutdanning fra stedet i 1988/89. Silje starta i førsteklassen her og jobba hektisk med å tilegne seg dialekten. Hun hadde litt startproblemer der hun rullet nesten en halvtime på rrr`en når hun snakket, men dette gikk seg fort til.

Omlag 2300 studenter finn årlig veien til Høgskolen i Volda, som mellom anna er kjent for medieutdanningen. Flere av de som gjennom tidene har sprett sin vakre røst ut over eteren i Finnmark har fått sin utdanning her. Her ser dere to av de mest kjente landemerkene i Volda, Høgskolen og Rotsethornet. Fjellet er et populært turområde der du må klatre en del for å nå toppen med fantastisk utsikt. De siste årene har dessverre flere turgåere ,i tåke og dårlig vær, gått utfor stup og dødd.

Volda kan også skilte med trykkeriet på Egset som var det første på landsbygda i Norge. Sivert Aarflot starta også det første biblioteket på landsbygda, der mellom andre Ivar Aasen var en hyppig gjest.

Her ser dere May Britt, tantebarnet til Liv. Hun er lærer i Volda og er en av de som har skrevet mye i gjesteboken vår , og har vunnest gjestebokprisen. Premien er at hun må se alle 5000 bildene fra turen. "May Britt?, hmmm, hun ble plutselig helt borte".

Gjerdsvika

Bertel Stokset, pappa til Liv, ble født i 1918 ute i Gjerdsvika, og var eneste gutt i barneflokken på fire. Faren Alfred Karl Elling var en velholden fisker med andel i båt. Så familien sto seg godt.



Turen dit ut fra Volda går med ferge og bil gjennom flotte fjorder. Her kan du stoppe omtrent hver 100 meter for å nyte utsikten til havet og fjellene. Men gjør du det så kommer du ikke frem med det første.


Gjerdsvika hører til Sande kommune, lengst sørvest i Møre og Romsdal, ut mot Stadthavet. Det bor omlag 400 personer rundt den hesteskoforma vika.


Vi ser at bygda trulig har vokst fram på grunn av stedet sin plassering ved et hav som er rikt på fisk, fjell med mye vilt, flate fruktbare jordstykker nede ved vika og foten av fjellet fra Hjelle til Hide. I Gjerdsvika ser en spor av folk helt tilbake til vikingtiden.

I 1891 slo tragedien ned og rammet familien utrolig hardt. Alfred ble smittet av tuberkulose, lå hjemme og ble stelt av familien, men døde. I den tiden var det omsorg og gudsordet som skulle få de frisk. Det ble harde kår for familien og de måtte slite for føden. Som eneste gutt og den nest eldste i barneflokken ble det mange oppgaver på Bertel. En av oppgavene var å gjete sauene etter skoletid. Da satt han mang en gang oppe i fjellskråningen og så de store seilskipene dra forbi. Det var der drømmen om å bli sjømann vokste frem. Noen år etter dør moren av samme sykdom, og ikke lenge etter to av søstrene med kort mellomrom.


De to gjenlevende, hans yngste søster og Bertel, blir sendt i fosterhjem og barnehjem til de er voksne nok til å klare seg selv. Søsteren som er smittet måtte også ha et to år langt opphold på et behandlingshjem.

Etter at nesten hele familien var døde av tuberkulose, ble folket i bygda engstelig for smitte, og hjemstedet til Bertel ble brent ned til grunnen. Vi er her på tunet der huset har stått. De nye beboerne kjenner til historien og fortalte villig om slekt og venner.

Bertel fulgte sine drømmer og ble til slutt Kaptein ute på de syv hav. Liv kan minnes at det alltid var stor stas i hjembygda Gjerdsvika når stedets kaptein m/familie kom på besøk. Da vanket det kaker, lefser og middag til de knapt klarte å gå. I den bygda tar de ikke et ”nei takk, jeg er forsynt” som svar, der sørger de for at du er mer en overmett når du går. Vi ble utsatt for samme traktering hos Ågot ( kusine til Bertel), og måtte bare rulle ned i fjæra etterpå for å hvile ut. Det var en fantastisk dag i Gjerdsvika med knall sol og blankstille hav.

Buss fra Bergen til Volda

Vi dro så videre til Volda på onsdag for å besøke slekt og venner, samt nyte den fantastiske sunnmørske naturen. Billigste reisemåte videre var buss med Nor Way fjordbuss. Turen kostet 400 pr pers og tok 7,5 timer innkludert 3 ferger.

Turen var en symfoni i fjell, hav, skog, gårder og himmel. Det er virkelig et vakkert stykke Norge vi kjører gjennom her fra Bergen til Volda, delvis gjennom Hordaland, Sogn og fjordane og Møre og Romsdal fylke.


Alle bildene er tatt gjennom bussvinduet, og vi må skryte av de reine vinduene de hadde. Bildene blir jo ikke perfekt av slikt, men de gir en pekepinn på hva du kan oppleve på en slik tur. Kaffen, svela og lefsa er bare nydelig på fergene.



Vi passerte til sist Nordfjordeid før vi tok siste ferge over til Volda. Etter å ha vert på jorda rundt tur så opplever vi Norge på nytt og enda mer vakker enn før, pussig.

Familiebesøk

Etter en heftig helg med gjengen var det tid for mer familiebesøk. Søsteren til Liv, Gull og hennes mann Olav bor i Arna, Bergen kommune. Olav har tråkket sine skjeive barnesko her, og sko hadde de nok av for familien dreiv skofabrikk her til ut i -70 årene. De bor idyllisk til ved Lone camping der de har flotte turmuligheter på fjell i alle retninger.

Her ser vi Gull og datteren Marianne på platten foran huset.. Marianne har satset på matematikk og holder for tiden på med eksamen, vi ønsker lykke til. Matematikk er et fag som virkelig er i vinden, og et godt valg.


Vi var også en tur ned i garasjen, på gutterommet til Olav. Her har han sin lille skatt som i mange år har blitt skrudd, pusset, gnikket og slått på. Det er en Mercedes 220, 1952 modell som får nyte behandlingen av Olavs fingerferdigheter. Bilen er blitt plukket i småbiter, alt rust og ødelagte deler er møysommelig blitt ordnet eller skiftet ut. Han har også kjøpt seg verktøy slik at han kan lage til nye platedeler som er rustet sund og må skiftes i bilen. For tiden er det kanalene i dørene som er under konstruksjon. Dette er virkelig et arbeid for finesmekkere og krever enorm tålmodighet. Nå er det like før motoren er komplett igjen og klar for prøvestart, før den settes på plass i rammen.

Vi var også på besøk hos gutten deres, Jon Olav som nettopp har flyttet inn i ny leilighet med kjæresten. Her nyter vi utsikten over Bergen fra taket i blokken.

100 års kalas

Etter en tur jorda rundt så er det på sin plass med en skikkelig bursdagsfeiring. Nu passet det slik at to av våre venner feiret hver sin 50 års dag 3. juni. Vi ble varslet om denne store begivenheten mens vi var i Uruguay, men trodde ikke vi ville nå den. Da vi kom til Argentina og SAS/Braathen la ut sine billigbilletter skjønte vi at både pris og tid ville passe.

Så vi ga litt gass gjennom Europa og kom frem i god tid til Norge. Etter Kristiansand var det tid for party. Kun noen få visste om at vi skulle komme, så det syntes vi var veldig spennende. Vi dro fra Kristiansand til Bergen den 3. juni og ble hentet av Toril på flyplassen. Hun brakte oss hjem til søstra hvor vi fikk stæsjet oss litt og tatt en konjakk før vi var klar for selskap.

Vi ventet til gjestene var på plass og Jane og Terje sto midt på gulvet, da hoppet vi frem og ga de en skikkelig klem. Det virket som de satte pris på den overraskelsen og Jane antok en lett flammende farge i sine søte kinn.

Vi inntok etter hvert våre plasser ved bordet der det ble servert koldtbord anrettet av kokk Tore og løpegutt Tor-Einar. Så var det tid for sang og taler, utdeling av sokker og dans for alle penger. Det fine med slike fester er at du er mye vakrere når du går enn når du kommer.

Det artigste med slike fester er å treffe igjen mange gamle, gode kjente, mimre, prate og ha det artig i lag. Her var en bra kontingent med utflytta Berlevåginger. Foruten alle onklene og tanter til Jane på morssiden, så var mange venner der som, Tore, Toril, Tor-Einar, Rita, Enok og Tone May.


Det ble ikke mange timer i sengen før det var frokost og masse skittprat. Dere ser her bilder av huset til Jane og Terje ute på Sotra, Fjell kommune. De bor her i et vakkert landskap med storhavet rett ut. Kan blåse litt friskt her i støytan, men de har anrettet seg med mange platter rundt omkring der det alltid er litt ly og sol på en av dem..

Området rundt byr på mange fine raste-, og utkikksplasser. Her kan guttene sitte og kikke etter alle de store båtene som ble borte og drømme seg bort.

Utpå ettermiddagen kokte vi masse krabber plukket fersk ut av teiner til Terjes bror. Krabbene smakte utmerket, men temperaturen sank etter hvert til innekos. Men en Sotraværing lar seg ikke skremme så lett, så her var det bare og trekke i varmedresser og fortsette på forsiden av huset der sola fortsatt skinte. Dette begynte og minne meg om hjemlige trakter. Ja, i to dager til ende feira vi disse to flotte 50 åringene som snart drar på tur til New Zealand. Vi ønsker dem god tur og lykke til med de neste 50.