Oslo - nakne mennesker

Etter 9 måneder i utlandet er vi godt vant med flotte kropper og lettkledde mennesker. Derfor måtte vi jo oppsøke dette i Norge også, og hva er vel mer naturlig da enn å besøke Frognerparken. Når det i tillegg er konsert, Norwegian wood i naboområdet, så blir besøket enda triveligere. Men i Norge har vi gått skrittet videre, da alle statuene i denne parken er nakne. To the Americans: do not look at this pictures. You don't like naked people, we hear?

Men for oss var det en nytelse å vandre rundt, beundre statuene som vi har sett mange ganger før og bare ligge i gresset og lytte til musikk.

Parken er egentlig Frogner Hovedgård og gården har en historie mange hundre år tilbake i tiden. Vi kjenner beskrivelser av gården fra 1500 tallet. Gården hadde mange eiere opp gjennom tiden. Mest kjent er Kammerherre Bernt Anker som kjøpte gården i 1790 og utvidet gårdsbygningene og la under gården en samlet innmark på ca 3000 mål, en av de største gårder i Norge på den tiden.
I 1896 kjøpte Oslo Kommune gården som den gang var på 664 mål. Oslo Bymuseum flyttet inn i 1909. Prisen i 1896 var kr 700 000 som i dagens valuta ville utgjøre noe slikt som noe over kr 40 mill.

Kommunen hadde tatt i mot et tilbud fra Gustav Vigeland i 1921 om å få alle hans originalmodeller i skulptur og andre arbeider mot å bygge et atelier og fremtidig museum for ham. Atelieret, det nåværende Vigeland-museet, stod ferdig i 1924. Vigeland bodde og arbeidet der til sin død i 1943.

Arbeidet med parken ble straks igangsatt. Det var, som vi i dag kan se, store arbeider som skulle gjennomføres og i hovedtrekk stod parken ferdig i 1947.

Mens Frogner stadion er over 100 år gammel stod Frognerbadet ferdig i 1954, og etter det har det ikke vært vesentlige endringer i parken.
I dag er det som omfattes av Frognerparken med idrettsanleggene på 460 mål hvorav selve Vigelandsparken dekker 320 mål.

Frognerparken er Norges mest besøkte turistattraksjon. Ca 2 mill mennesker besøker parken hvert år.

Jeg kan ikke for det, men det må være ønske om mange barnebarn som får meg til å like denne skulpturen så godt.

Nei, nå begynner de vist å bli lei og sinna her i parken, så det er på tide å komme seg hjem.

Det var tydeligvis ikke bare meg som ville ut derifra i en viss fart. Vi stormet av gårde hele gjengen fordi isbilen kjørte akkurat forbi.

Venner på Eid

Troni og Jorunn som bor i Lindvika ved Hornindalsvatnet i Eid kommune, har en felles historie med oss. Troni og jeg gikk på høgskolen i Bergen, førskolelærerlinjen. Et av de faste gjøremålene våre i helgen var å dra på utestedet Hulen, spise og drikke billig og danse rare danser.

En svært mørk aften på hulen (noe som var til stor fordel for Troni og meg), møtte vi to sykepleierstudenter som bodde vegg i vegg på Haukeland. Resten av historien fra den kvelden forblir en hemmelighet. Men det ble en del besøk på hybelhuset til sykepleierhøgskolen. Vi fire er fortsatt sammen nå etter 29 år, to og to altså.


Vi besøker Troni og Jorunn når vi er på vestlandet, og de har også besøkt oss her i Vadsø og opplevd Varanger og Varangerfestivalen.


De bor på en naturskjønn gård inne i fjorden ved Norges dypeste vann. Der har de bygget et hus i god gårdsstil. De har drevet gården sammen med to onkler i mange år, men nå koser de seg der med mange katter og to hunder. To av husets fire unger bor fortsatt hjemme.

Troni er en allsidig fyr med mange interesser. Bortsett fra jobben som lærer ved kunstlinjen på Eid folkehøgskole så går mye av hans kunstneriske energi i stor grad til å skape vakker glasskunst og spesielle og flotte bilder, i tillegg til andre små kunstverk. Vi ser her Troni med en del av hans glassfat produksjon.

Vi hadde en flott kveld og en fin dag inne på Eid der vi blant annet besøkte kunstkafeen, før vi tok turen tilbake til Volda.

Volda

Så ankom vi Volda, Liv sin hjemplass og fødested. Her bor fortsatt to av Liv sine tre søstre, Berit og Doris. Liv blir igjen Sunnmørsk når vi trør i land i Volda, og hennes vakre dialekt vender tilbake. Her er vi midt inne i nynorskens rike. Nu var ikke jeg spesielt glad i nynorsk i mine ungdomsdager, men etter hvert som jeg ble kjent med jentene og bygdene med språket, så har jeg likt språket bedre og bedre.


Uten å bli for patriotisk vil vi påstå at Volda er ei utrolig vakker bygd. Stedets beliggenhet, arkitektur og husbygging med koselige tun, fantastiske hager og naturen rundt gjør det til en nytelse for syn og lukt.


Volda kommune har om lag 8400 innbyggere, med studenter har de en befolking på ca. 10 000 stordelen av året. De fleste innbyggerne bor nær sentrum, men bygda er fremdeles å regne som en viktig landbrukskommune. Med kort vei til de kjente Sunnmørsalpene, fjorder og fjell, er Volda et attraktivt sted for de som ønsker å utforske den vestlandske naturen.


Vi bodde hos Berit og Lars som bor langt oppe i dalen under fjell, med en fantastisk utsikt over fjord, bygd og vann.

Vi trenger bare vandre en liten time oppå fjellet her så har vi en flott utsikt til Sunnmørsalpene. Her går utallige naturstier gjennom området. Vi nøyer oss med å studere disse fantastiske fjellformasjonene på avstand.
Sunnmørsalpene strekker seg fra Nordfjord i sør til Storfjorden i nord som i mangfold utgjør et Norge i miniatyr.


Majestetiske tinder og alpine fjellformasjoner skiller Sunnmørsalpene fra andre fjellområder. Fjellene stuper loddrett i fjordene fra 1500 – 1600 meters høyde, og fra toppen av Jakta, 1588 m.o.h. er det 1821 m fritt fall til selve fjellbotnen. Det gir en aning av det veldige tindespennet mellom toppene og fjordbotnen.

I over hundre år har den vesle bygda på Vestlandet samla ungdom til høyere utdanning. Selv må jeg kunne skryte på meg ett år med høyere videreutdanning fra stedet i 1988/89. Silje starta i førsteklassen her og jobba hektisk med å tilegne seg dialekten. Hun hadde litt startproblemer der hun rullet nesten en halvtime på rrr`en når hun snakket, men dette gikk seg fort til.

Omlag 2300 studenter finn årlig veien til Høgskolen i Volda, som mellom anna er kjent for medieutdanningen. Flere av de som gjennom tidene har sprett sin vakre røst ut over eteren i Finnmark har fått sin utdanning her. Her ser dere to av de mest kjente landemerkene i Volda, Høgskolen og Rotsethornet. Fjellet er et populært turområde der du må klatre en del for å nå toppen med fantastisk utsikt. De siste årene har dessverre flere turgåere ,i tåke og dårlig vær, gått utfor stup og dødd.

Volda kan også skilte med trykkeriet på Egset som var det første på landsbygda i Norge. Sivert Aarflot starta også det første biblioteket på landsbygda, der mellom andre Ivar Aasen var en hyppig gjest.

Her ser dere May Britt, tantebarnet til Liv. Hun er lærer i Volda og er en av de som har skrevet mye i gjesteboken vår , og har vunnest gjestebokprisen. Premien er at hun må se alle 5000 bildene fra turen. "May Britt?, hmmm, hun ble plutselig helt borte".

Gjerdsvika

Bertel Stokset, pappa til Liv, ble født i 1918 ute i Gjerdsvika, og var eneste gutt i barneflokken på fire. Faren Alfred Karl Elling var en velholden fisker med andel i båt. Så familien sto seg godt.



Turen dit ut fra Volda går med ferge og bil gjennom flotte fjorder. Her kan du stoppe omtrent hver 100 meter for å nyte utsikten til havet og fjellene. Men gjør du det så kommer du ikke frem med det første.


Gjerdsvika hører til Sande kommune, lengst sørvest i Møre og Romsdal, ut mot Stadthavet. Det bor omlag 400 personer rundt den hesteskoforma vika.


Vi ser at bygda trulig har vokst fram på grunn av stedet sin plassering ved et hav som er rikt på fisk, fjell med mye vilt, flate fruktbare jordstykker nede ved vika og foten av fjellet fra Hjelle til Hide. I Gjerdsvika ser en spor av folk helt tilbake til vikingtiden.

I 1891 slo tragedien ned og rammet familien utrolig hardt. Alfred ble smittet av tuberkulose, lå hjemme og ble stelt av familien, men døde. I den tiden var det omsorg og gudsordet som skulle få de frisk. Det ble harde kår for familien og de måtte slite for føden. Som eneste gutt og den nest eldste i barneflokken ble det mange oppgaver på Bertel. En av oppgavene var å gjete sauene etter skoletid. Da satt han mang en gang oppe i fjellskråningen og så de store seilskipene dra forbi. Det var der drømmen om å bli sjømann vokste frem. Noen år etter dør moren av samme sykdom, og ikke lenge etter to av søstrene med kort mellomrom.


De to gjenlevende, hans yngste søster og Bertel, blir sendt i fosterhjem og barnehjem til de er voksne nok til å klare seg selv. Søsteren som er smittet måtte også ha et to år langt opphold på et behandlingshjem.

Etter at nesten hele familien var døde av tuberkulose, ble folket i bygda engstelig for smitte, og hjemstedet til Bertel ble brent ned til grunnen. Vi er her på tunet der huset har stått. De nye beboerne kjenner til historien og fortalte villig om slekt og venner.

Bertel fulgte sine drømmer og ble til slutt Kaptein ute på de syv hav. Liv kan minnes at det alltid var stor stas i hjembygda Gjerdsvika når stedets kaptein m/familie kom på besøk. Da vanket det kaker, lefser og middag til de knapt klarte å gå. I den bygda tar de ikke et ”nei takk, jeg er forsynt” som svar, der sørger de for at du er mer en overmett når du går. Vi ble utsatt for samme traktering hos Ågot ( kusine til Bertel), og måtte bare rulle ned i fjæra etterpå for å hvile ut. Det var en fantastisk dag i Gjerdsvika med knall sol og blankstille hav.

Buss fra Bergen til Volda

Vi dro så videre til Volda på onsdag for å besøke slekt og venner, samt nyte den fantastiske sunnmørske naturen. Billigste reisemåte videre var buss med Nor Way fjordbuss. Turen kostet 400 pr pers og tok 7,5 timer innkludert 3 ferger.

Turen var en symfoni i fjell, hav, skog, gårder og himmel. Det er virkelig et vakkert stykke Norge vi kjører gjennom her fra Bergen til Volda, delvis gjennom Hordaland, Sogn og fjordane og Møre og Romsdal fylke.


Alle bildene er tatt gjennom bussvinduet, og vi må skryte av de reine vinduene de hadde. Bildene blir jo ikke perfekt av slikt, men de gir en pekepinn på hva du kan oppleve på en slik tur. Kaffen, svela og lefsa er bare nydelig på fergene.



Vi passerte til sist Nordfjordeid før vi tok siste ferge over til Volda. Etter å ha vert på jorda rundt tur så opplever vi Norge på nytt og enda mer vakker enn før, pussig.